Å tale og å tie : essay
Forfattere: Vigdis Hjorth
Vigdis Hjorth har stått i sentrum av norsk litteraturdebatt de siste årene. Selv har hun stort sett tiet. I denne samlingen taler hun indirekte, men skarpt, i fire essays om Alf Prøysen & Rolf Jacobsen, Agnar Mykle, Bertolt Brecht og Alexander Kielland. Liv og sannhet, skyld og ansvar står sentralt. Gjennom spenstige lesninger drøfter hun hvordan forfattere fremstår og fremstiller seg selv.
| Forlag: Cappelen Damm AS | Utgave: 1 utg. |
| Språk: Norsk (Bokmål) | Sidetall: 92 |
| ISBN: 9788202622589 | Vekt: 114 g |
| Innbinding: Heftet | Utgitt: 2019 |
| Veil. pris: 229 |
Kategori: Litterære essay, Litteraturvitenskap: skjønnlitteratur og forfattere |
Anmeldelser
«Det er noe friskt og feiende over Vigdis Hjorths lesning av norske klassikere. I flere tilfeller, som med Agnar Mykle, avslører hun et tydelig kvinneblikk. Men også i forhold til Alf og Rolf viser hun dikternes betydning for personlige opplevelser. Man blir litt klokere av å lese Vigdis Hjorth - og så er det en fornøyelse å ta del i hennes egen leseglede.»
«Man lærer alltid noe av Vigdis Hjorth. En hverdagslig betraktning som treffer leseren. En skarp snerten vri som setter leseren ut. En observasjon som spidder.»
«Vigdis Hjorth er ikke bare en av våre fremste romanforfattere, men også en formidler av rang. Vigdis Hjorths litterære erkjennelsesarbeid fører til at hun tilbyr leserne og kritikerne det nærgående spørsmålet: 'Hvorfor gjør det så vondt?»
«Gjennom vare lesninger av andre, forsvarer Vigdis Hjorth sin litterære frihet. (...) Hjorth kan dessuten kunsten å mate med eleganse, slik at tørsten etter hennes tanker tiltar både under og etter lesningen.»
«I fire gode essays om andre forfattere forsvarer Hjorth sin egen skrivestil. [...] Den oppmerksomme leser vil oppdage at hun samtidig parerer kritikken mot Arv og miljø. Det er en vellykket og snedig strategi."
«Vigdis Hjorth skriver klokt og morsomt om menneskelige menneskers rett til å lage både god og dårlig kunst.(...)Vigdis Hjorth leser fint og skriver enda finere, i en essaysamling som tar utgangspunkt i forfatterkollegaer fra Alf Prøysen til Peter Handke.»
«Sammen fungerer essayene godt, og det gjør meg oppstemt å lese Hjorths syn på litteratur, der så mange taler for dens innskrenkning og moralske plikter, er det ingenting å finne av det her.»
«Gjennom ei stødig sjanglande essayform når Hjorth ein djupare grunn - ikkje slik at innsiktene er djupare enn i romanane, men slik at refleksjonen handlar om noko grunnleggjande for alle romanar - om det eksistensielle opphavet til lesing og skriving. Her kan lesaren trampe rundt på litteraturens grunn og kjenne bivringa i bakken: Kvifor les og skriv eg? Kvifor les og skriv vi?»
«Det er noe friskt og feiende over Vigdis Hjorths lesning av norske klassikere. I flere tilfeller, som med Agnar Mykle, avslører hun et tydelig kvinneblikk. Men også i forhold til Alf og Rolf viser hun dikternes betydning for personlige opplevelser. Man blir litt klokere av å lese Vigdis Hjorth - og så er det en fornøyelse å ta del i hennes egen leseglede.»
«Man lærer alltid noe av Vigdis Hjorth. En hverdagslig betraktning som treffer leseren. En skarp snerten vri som setter leseren ut. En observasjon som spidder.»
«Vigdis Hjorth er ikke bare en av våre fremste romanforfattere, men også en formidler av rang. Vigdis Hjorths litterære erkjennelsesarbeid fører til at hun tilbyr leserne og kritikerne det nærgående spørsmålet: 'Hvorfor gjør det så vondt?»
«Gjennom vare lesninger av andre, forsvarer Vigdis Hjorth sin litterære frihet. (...) Hjorth kan dessuten kunsten å mate med eleganse, slik at tørsten etter hennes tanker tiltar både under og etter lesningen.»
«I fire gode essays om andre forfattere forsvarer Hjorth sin egen skrivestil. [...] Den oppmerksomme leser vil oppdage at hun samtidig parerer kritikken mot Arv og miljø. Det er en vellykket og snedig strategi."
«Vigdis Hjorth skriver klokt og morsomt om menneskelige menneskers rett til å lage både god og dårlig kunst.(...)Vigdis Hjorth leser fint og skriver enda finere, i en essaysamling som tar utgangspunkt i forfatterkollegaer fra Alf Prøysen til Peter Handke.»
«Sammen fungerer essayene godt, og det gjør meg oppstemt å lese Hjorths syn på litteratur, der så mange taler for dens innskrenkning og moralske plikter, er det ingenting å finne av det her.»
«Gjennom ei stødig sjanglande essayform når Hjorth ein djupare grunn - ikkje slik at innsiktene er djupare enn i romanane, men slik at refleksjonen handlar om noko grunnleggjande for alle romanar - om det eksistensielle opphavet til lesing og skriving. Her kan lesaren trampe rundt på litteraturens grunn og kjenne bivringa i bakken: Kvifor les og skriv eg? Kvifor les og skriv vi?»