Stille dager i Mixing Part
Forfattere: Erlend Loe
Stille dager i Mixing Part er en sorthumoristisk samlivsroman, dypt foruroligende, med mesterlige dialoger og drivende språk. Nina har rett. Telemann tenker på Nigella Lawson. Han liker ikke godt å snakke om det, men han tenker på henne ganske ofte. Det begynte med at Nina ga ham Nigellas fristelser, en kok, i fødselsdagsgave. Nina Telemann. 43 år. Norsklærer i den videregående skolen. Nærsynt. Brilleglassene fire centimeter tykke. Neida. Én centimeter. Men det er også mye. Bror Telemann. 42 år. Dramaturg på Nationaltheatret. Drømmer om en dag å skrive teater selv. Et helvetes godt stykke. Som setter det hele på plass. Utmerket syn. Alkoholproblemer? Neeeei. Ikke egentlig. For tiden på ferie med deres tre barn i Mixing Part, eller Garmisch-Partenkirchen som byen egentlig heter. Ekteskapet er i krise, for hun elsker alt det tyske, mens han hater det. Han går rundt med sin notisbok og tenker på å skrive et skuespill. Og på Nigella, den engelske kokforfatter, som han er så forelsket i.
| Forlag: Cappelen Damm AS | Utgave: 1 utg. |
| Språk: Norsk (Bokmål) | Sidetall: 204 |
| ISBN: 9788202308452 | Vekt: 315 g |
| Innbinding: Innbundet | Utgitt: 2009 |
| Veil. pris: 399 | Kategori: Moderne litteratur |
"Det er flere temaer i romanen, om språkets og konvensjonenes tomhet, om å være eller ikke være i kontakt med seg selv, kjærlighetens vilkår i vår tid. Men for alle som setter pris på Loes bøker, så er kjennetegnene på humoristiske kvaliteter med en tragikomisk livsoppfattelse i bunnen, rikelig tilstede."
"Skulle vi ikke være så gode med selvironi og meningsløshetens iboende humor, så har vi folk og forfattere som Erlend Loe til å rettlede oss.(...) det er nesten alltid morsomt - i den forstand at vi ler. Også når det egentlig er ganske tragisk det hele - og da er Loe best."
"Loe mestrer denne moderne subsjangeren godt, parodi på prosjektbeskrivelseshelvetet, og får en hel del komikk ut av Telemanns monomane indre liv."
"Slike førtiårskriser er eit ynda tema i litteraturen, og Loe turnerer det på meisterleg vis (...) Ein roman det er absolutt verdt å lese."
"For lesaren er det berre å gi seg hovudristande over. Teksten er vittig, lett å lese og sikkert lett å gløyme. Men det er ikkje Loe sitt ærend å grave djupt i menneskesinnet. Han skaper ikkje innleving og medkjensle, men latter. Eit svært vellykka særtrekk ved teknikken hans denne gongen, er elles dei mange og lange replikkvekslingane mellom mann og kone, korte og kvardagslege setningar som dei kastar på - og forbi - kvarandre."
"Men så er det altså direkte festlig lesning allikevel, og man undres fornøyd nok en gang over Erlend Loes litterære grep. (...) Og takk til Erlend Loe, som gir næring til lese-humring i høstkvelden."
"Erlend Loe er tilbake i noe nær toppform."